Norge er kåret til det lykkeligste landet i verden i FNs , og skårer høyt på faktorer som: omsorg, frihet, sjenerøsitet, ærlighet, helse, inntekt og godt styresett. Det skal vi selvsagt være glad for, og verne om disse verdiene. Men kan vi trekke en parallell til Titanic, der vi nordmenn nå sitter på øvre dekk med champagne og kaviar, mens skuta holder stø kurs mot isfjell og det sikre forlis? Sløves vi ned av å høre hvor lykkelig og rike vi er – skaper det skylapper?

Jeg har her forsøkt å sette meg litt mer inn i utfordringen økende sosiale ulikheter. Jeg er ingen ekspert på noen måte – men prøver som samfunnsmedisiner å forstå litt mer av en kompleks verden vi alle er en del av. Det blir en blanding av egne meninger, forskning og saker fra media.

Skjermbilde 2017-10-28 kl. 21.46.06

Ulikhetskrise

Jeg var nylig så heldig å få lov å delta i en paneldebattFolkehelsekonferansen 2017. Konferansen tok opp problemstillingen: Hvordan skaper vi en samfunnsutvikling som fremmer miljømessig, økonomisk og sosial bærekraft? En av de andre paneldeltakerne var økonomiprofessor Karl Ove Moen. Han er opptatt av ulikheter, og har sagt at verden står overfor en ulikhetskrise. Han forklarer nærmere i denne videoen. Redningen vår er robuste velferdsstater med høye skattenivå.

Men det man nå er redd for, er at misnøye grunnet økende forskjeller (se hva som skjer i USA) kan lede til at grunnmuren i våre samfunn går i oppløsning. Ulikheter fører til misnøye, folk mister tillit til myndighetene, folk blir mindre villig til å betale skatt, folk begynner å tenke mer på seg selv enn fellesskapet. Da kan det bli et samfunn der den enkelte må klare seg selv.

Ulikhetseksplosjon

Marthe Gerhardsen, leder i tankesmia Agenda, har vært med på å sette fokus på økende ulikheter både globalt og i Norge: «Ulikhetseksplosjonen vi ser i verden har sprengkraft nok i seg til å skape sosial uro og underminere samfunnsstrukturer vi ser på som selvsagte». Den globale organisasjonen Oxfam la i 2016 fram en rapport som viste at nå eier verdens én prosent rikeste like mye som de resterende 99 prosentene til sammen, melder BBC. Rapporten viser også at verdens 62 rikeste eier like mye som 3,65 milliarder mennesker.

Oxfam har også vist at multinasjonale selskaper gjemmer unna 100 milliarder kroner hvert år i skatteparadiser – og flere av landene på «topp ti»-lista er i Europa. «Skatteparadiser hjelper store selskaper til å suge ut milliarder av dollar fra utviklingsland hvert år. Det fører til et svært ujevnt økonomisk system som etterlater millioner av mennesker uten muligheter for bedre liv».

Dette er ikke noe som bare skjer i andre land. F.eks. har norske barnehager, barnevern, sykehjem og asylmottak blitt kjøpt opp av store multinasjonale selskap med tilknytning til Cayman Island, Bermudas eller liknende steder. VG skrev nylig om dette. Våre skattepenger som finansierer velferdstjenester forsvinner altså inn i slike firmaer. Begrepet «velferdsprofitører» har blitt et godt begrep i denne sammenhengen.

Samtidig har vi utfordringer også i Norge. NAV skriver f.eks. «Selv om Norge fortsatt er et land med relativt små økonomiske forskjeller, så viser analyser at velstandsøkningen har vært skjevt fordelt og har forsterket inntektsforskjellene. Å være fattig i dagens Norge er noe annet enn å være fattig i et utviklingsland og det er annerledes enn det var å være fattig i Norge på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet».

Sosiale helsedeterminanter – problemer går i arv

I rapporten «Syk, fattig og ensom» som kom i mai i år, skriver SSB: «En fjerdedel av den voksne befolkningen har problemer på minst to av de sju områdene: Arbeidsmarked, helse, økonomi, sosiale relasjoner, psykiske vansker, nærmiljø og bolig. Enkelte grupper opplever oftere enn andre problemer på løpende bånd». Ikke uventet er det en sammenheng mellom problemer som hoper seg opp og hvor tilfreds man er med livet: Jo flere problemer, desto sterkere misnøye. Og videre: Økonomiske og sosiale fordeler og ulemper har en tendens til å bli selvforsterkende.

Røde Kors kom nettopp med rapporten Sosial Puls 2017 som minner oss om at ikke alle lever liv som går på skinner. Gruppene Røde Kors ber oss være mer oppmerksomme på er blant annet sosialhjelpsmottakere, fattige barnefamilier, asylsøkere, narkomane og alvorlig psykisk syke.

Her om dagen fikk jeg høre en dyktig ansatt ved Kirkens Bymisjon snakke om arbeidet med rusmisbrukere i en av kommunene her i regionen. Samtidig som vi skal omfavne de som vier livet sitt til å jobbe med de som er nederst på rangstigen, slår det meg at det er stusselig hvordan vi som samfunn tar oss av de som sliter mest. Hvorfor får ikke disse organisasjonene mer støtte fra stat og kommune?

Fattigdomsbegrepet

Fra 2015 er den absolutte fattigdomsgrensa satt til 1,90 kjøpekraftkorrigerte dollar (PPP-dollar) per person per dag. Den relative fattigdomsgrensa er en grense der det alltid vil være en del av befolkningen som blir ansett som fattig – sammenliknet med resten av befolkningen. EUs statistikkbyrå Eurostat opererer med en fattigdomsgrense som er på 60 prosent av medianinntekten, mens OECD baserer sin statistikk på en noe lavere grense på 50 prosent av medianinntekten. Det skilles mellom permanent (over 1 år) og transitorisk (kun for en kort stund) fattigdom.

Vi ser kanskje ikke fattigdommen rundt oss til daglig. Den er relativ, folk holder fasaden, og barna som ikke har råd til å være med på en fritidsaktivitet – de ser vi jo ikke, for de kommer ikke. I lokalavisa stod det nettopp om at nordmenn ønsker «enkle» hytter på fjellet nå; med 5 soverom og 2 bad. Samtidig har jeg snakket med ildsjeler som driver et tilbud i Røde Kors som heter «Ferie for alle». De fleste som blir med er barn/familier med innvandrerbakgrunn. For nordmenn er det fortsatt for skambelagt å innrømme/vise at man ikke har råd til å dra på ferie selv?

Økonomisk fattigdom er ikke den eneste fattigdommen vi har. Sosial fattigdom er kanskje viktigere å snakke om. Å være fattig på venner, opplevelser, relasjoner. Mange ungdom sliter med ensomhet og depresjon i følge Ungdata.

Gini-koeffesienten

Gini-koeffesienten brukes til å beregne inntektsforskjeller eller formueforskjeller i en befolkning. Dersom alle har samme inntekt, vil Gini-koeffisienten være lik 0, mens den vil være 1 dersom én person eller husholdning har all inntekt i samfunnet. Norge har alltid ligget lavt, men de siste årene er Norge et av landene med størst økning. Altså økende forskjeller i inntekt.

Nettsiden faktisk.no har nylig gjort en interessant gjennomgang der de spør «Hvorfor er det økende forskjeller?». De peker blant annet på at mens folk flest har fått 1,2 % skattelette, har de rikeste 1000 personene fått hele 9,8 %.

Skjermbilde 2017-10-28 kl. 22.12.39

Les også SSBs vurdering av Thomas Pikketeys bok «Kapitalen i det 21. århundre». Andelene av markedsinntektene og formuene til de rikeste i Norge og de andre OECD-landene har økt betydelig i de siste 30 årene. Dette har ført til større ulikhet i OECD-landene. Men SSB peker på at velferdsordningene og en god omfordelingspolitikk kan motvirke disse trendene.

***

En slags oppsummering: Det er godt dokumentert at det er økende ulikheter også i Norge. Vi bør være oppmerksomme på hvilke konsekvenser det kan få. Demokratiet og velferdsstaten vår er basert på at folk har tillit til hverandre, og at vi vet at gjennom å bidra til fellesskapet har vi en forsikring mot å gå under i tøffe tider. Vi må ikke bli kollektivt blinde og tro at ingen sliter i verdens lykkeligste land. Stadig flere unge tar livet av seg, for eksempel.

Politisk diskusjon: Jeg liker godt å diskutere med venner og bekjente. Av og til drar vi i gang diskusjoner på facebook, og til og med i sosiale lag ender vi ofte opp med å diskutere politikk og sånt. Her om dagen skjedde det igjen! Inntektsforskjeller, ulikheter blant folk, fattigdom, dyre legemidler, overvektige barn… Viktige tema, der vi alle forsøker å forstå, å bli litt klokere, å se sammenhenger, å finne ut hvor man selv står og hvilke standpunkt man har. Vi putter både andre og oss selv i bås, «høyresida» eller «venstresida», og det og det partiet. Det kan stå i veien for gode diskusjoner om vi legger opp til kamp istedenfor diskusjon. Og kanskje er det også lett å ønske å la være å diskutere disse tingene, rett og slett fordi de er så vanskelig og komplekse. «Huff, nei, la nå det ligge». Også ser vi på Netflix istedenfor.

Men jeg tror det er viktig at vi tør å diskutere politikk, både hjemme, på jobb, på facebook, på fest og på sykkeltur. Jeg tror de fleste har lyst å være politiske bevisste mennesker, og vi søker etter andre å diskutere med. Allikevel er det noen som vegrer seg kanskje for å diskutere politikk av frykt for at det skal skape dårlig stemning og bli nærmest som en kamp der målet ikke er å bli klokere gjennom diskusjon, men å overvinne motstanderen. Og da kommer vi kanskje ikke videre. Det bør ikke føles like farlig å diskutere politikk som å diskutere religion.

***

Anbefalt lesestoff om ulikheter:

Skjermbilde 2017-10-28 kl. 22.58.20

Skjermbilde 2017-10-28 kl. 23.01.23

 

Reklamer