Frafallet fra ungdomsidretten er stort, og undersøkelser viser at idretten heller ikke engasjerer voksne lengre. Er det noe grunnleggende galt med organiseringen av norsk idrett? Jeg vil peke på to utfordringer med særforbundsmodellen som jeg tror bidrar til frafall fra idretten.

fullsizeoutput_1914
Denne replikken stod på trykk i papirversjonen til VG 13. april 2017
  1. Særforbundsmodellen står i veien for allsidighet

Første bud når man skal drive med idrett – også for de som skal nå toppen – må være å finne noe man synes er gøy. Særforbundene og særklubbene har derimot et felles ønske om å rekruttere barn til sin idrett så tidlig som mulig, noe som ikke er forenelig med et mål om allsidighet. Når vi fratar ungene muligheten til å prøve ut forskjellige aktiviteter og finne sin idrett, reduserer vi samtidig sjansen for at de vil holde på med idrett lenge.

  1. Det er dyrt og upraktisk å kombinere aktiviteter

Det er en utfordring å la barna være med på ulike aktiviteter når det medfører dobbelt opp av medlemskontingenter, treningsavgifter og treningstøy. Det blir rett og slett for dyrt for mange. Dessuten samarbeider særklubbene i liten grad på tvers av idrettene, noe som – kombinert med at sesongvariasjon er en saga blott – gjør at treningstidene og kampprogram ofte kolliderer og gjør det vanskelig å kombinere ulike idretter.

Konklusjon

Særforbundsmodellen bidrar til frafall fra idretten ved at allsidighet nedprioriteres til fordel for tidlig spesialisering. NIFs samfunnsfunksjon står i fare om underholdningssport blir viktigere enn folkehelsa. Man må se på løsninger som stimulerer flere barn og unge til å kombinere flere idretter.

Referanse:

https://helsedirektoratet.no/nyheter/idrett-aktiviserer-ikke-voksne

Les også:

Barneidrettens forbannelse

Idrettslag: Hvor får vi egentlig pengene fra?

Reklamer