Jeg har ei delstilling i et helseforetak der vi er en håndfull allmennleger som jobber med samhandling mellom leger på sykehuset og leger ute i kommunene. Det gir et innblikk i begge verdener, og akkurat i dag er jeg litt bekymret for utviklingen i helsevesenet vårt. Og for de som skal bruke det. Vi må finne bremsa, ikke tråkke gassen i bånn.

skjermbilde-2017-01-25-kl-23-36-27

Både sykehusleger og fastleger forteller om uhåndterlige mengder arbeidsoppgaver, utallige timer overtid og lange kvelder for å holde hodet over vannet. Mange er slitne og nesten i ferd med å miste motet, det ser ikke ut til å ha noen ende. Det har ikke vært slik før, jeg har ikke kjent på en slik oppgitthet hos kolleger tidligere.

Fastleger har for lengst varslet om at den allmennmedisinske bøtten er full, og yngre leger våger seg ikke inn i fastlegeyrket lenger. Vi har i vårt helseforetak sett at nesten 50 % av innbyggerne bor i kommuner der fastlegeordningen er sprengt, dvs. at alle fastlegene har helt fulle lister. Legemangel fører til økt trykk på de som er i systemet. Jeg opplever at det er stor slitasje på fastlegekorpset nå. Samtidig får de ofte høre at de er for utilgjengelige, for egoistiske, for opptatt av penger osv. Det er urettferdig. De gjør en fantastisk jobb og står på dag etter dag. Men systemet tillater ikke at de får engasjert seg så mye utenfor eget kontor. Der må det tas noen grep, i samhandlingens navn.

Også på sykehuset hører jeg fortellinger om slitne leger som ikke får endene til å møtes uten å jobbe lange kvelder. Avdelinger er underbemannet, men pasientsengene er fulle og vel så det. Nye sykehus bygges for små i utgangspunktet, fordi det antas at kommunene skal klare å behandle mer selv. Det er tøffe krav til vurderinger av henvisninger innen fristen, holde ventetidene nede, pakkeforløp, poliklinikk, vakt osv. Viktige oppgaver som legemiddelsamstemming blir overlatt til turnusleger etter endt vakt, eller blir ikke gjort i det hele tatt. Jeg tror det er stor slitasje på sykehuslegene også for tiden. Konflikt med arbeidsgiversiden og streik på toppen hjelper ikke.

Jeg snakket med noen ortopeder på et av sykehusene som fortalte at mye tid blir bundet opp til poliklinikk og undersøkelser av knær som ikke hadde trengt å komme. Av alle vonde knær som blir henvist var det kanskje 1 av 10 som endte opp med kirurgisk inngrep. Det rette tallet skulle  kanskje vært nærmere 5 av 10. De fleste blir bra etter noen uker, men folk har ikke tid til å vente. Er det fastlegene som henvises for mye? Kan være. Men det kan også være noe med at det er høye krav fra pasienter som forlanger tidlig henvisning og MR, gjerne med forsikring i hånden.

En pasient jeg hadde skulle bare ta røntgen av lungene, men så ble det tatt CT av hele overkroppen istedenfor. Der fant man en cyste på en binyre som jo måtte sjekkes opp videre når den først var oppdaget. Tilfeldige bifunn øker på jo flere undersøkelser vi bestiller. Det belaster systemet og forplanter seg. Hvor mye av det som gjøres på sykehusene er kontroll av tilfeldige bifunn som ikke representerer sykdom? Hvor mange timer hos fastlegene brukes til EU-kontroll av friske folk?

På sykehuset i dag fikk jeg vite at mengden blodprøver som blir tatt har økt ganske formidabelt de siste årene. Så mye at det ikke kan forklares av befolkningsøkning, og folk er jo ikke så mye sykere nå enn før. Det skyldes trolig for-sikkerhets-skyld-medisinen der det tas masse unødvendige prøver for å være på den sikre siden. Før ble man grillet av overlegen «hvorfor tok du den prøven», og man måtte redegjøre hva som var tanken bak. Nå er det mer «hvorfor tok du ikke den prøven?» selv om prøven ikke var nødvendig. Det går ut over kapasiteten til bioingeniørene, og det kan være vanskelig å få prioritert de sykeste i akuttmottak og på intensiven.

Den viktigste forklaringen finner vi kanskje ute i vårt mer eller mindre gjennommedikaliserte samfunn der forventningene til helsevesenet er enorme, og troen på gevinst ved å fange opp sykdom tidlig er overdrevent stor. Hvor mye av kapasiteten i helsevesenet går med på å bekrefte at friske folk er friske, eller til å kontrollere tilstander som normalt hadde gått over bare man ga det litt tid? En god del, tror jeg. Og hvor mye sykdom kunne vært forhindret dersom forebygging og helsefremming hadde vært like sexy som diagnostikk og behandling? Nyrelegene på sykehuset sa at ca. 50 % av den eksplosive økningen av diabetes type 2 kan relateres til befolkningens livsstil. Mange av disse får nyresvikt og trenger dialyse, og det koster millioner. Tror vi at vi kan behandle oss ut av fedmeepidemien og de nye livsstilssykdommene? Størstedelen av sykdomsbyrden vår i dag skyldes inaktivitet, overvekt, dårlig kosthold, røyk, alkohol og psykiske lidelser. Utenforskap og ensomhet.

Min veileder i distriktsturnus lærte meg viktigheten av å lære opp lista si. Det vil si at de du er fastlege for må forstå hvor lista ligger for å få time, for å bli henvist videre til spesialist, for å få antibiotika, for å bli sendt til røntgen osv. Det ryktes fort. På legevakt hadde vi noen leger som ville ta inn alt, og da ble vi oversvømmet av henvendelser som burde ventet til neste dag. Inngrodde tånegler på legevakt, fotsopp, skulder som hadde vært vond i to måneder… Jeg har stor tro på å «lære opp listen sin». Det virket, og det var trygt for pasientene, de visste at de hadde en flink fastlege som tok disse vurderingene for dem. Det befolkningen lærer i dag, er at det er pasientens helsevesen, at de er kunder, at de kan velge helseprodukter som i en butikk, at de har rettigheter og at de skal få erstatning når noe ikke går som planlagt, at de må google seg fra til fastlegene med flest stjerner. Og om de ikke får det de vil hos fastlegen, så har alltids Unilabs 50 % rabatt på MR-undersøkelser rundt juletider, eller Volvat står klar til å ta i mot – uten incentiver for å unngå overdiagnostikk og overbehandling. Folk flest har nok penger, og viljen til å bruke dem på helse er stor. Jeg forstår godt at det er ambisjoner om å utvikle en ny «helseindustri» – her er mye penger å tjene.

Når krybben er tom bites hestene, er det et ordtak som sier. Altså når det ikke er noe mer mat å dele på, da går man løs på hverandre. Dette gjør seg gjeldende også i helsevesenet, om vi tenker kollegialt samarbeid. Proteksjonisme og skyving av oppgaver er ofte resultatet når begeret er fullt. Den gode samhandlingen mellom gode kolleger erstattes av gjensidig nedsnakking, og jeg tror det skaper frustrerte og fremmedgjorte leger som mister ut av syne på hva det skulle være å være lege. Systemene står i veien for å gjøre en god faglig jobb – det blir samlebånd og pakkeforløpstenkning.

Økonomi og jus synes å ha fått rang over medisinskfaglige vurderinger. Pasienter legges inn og skrives ut i rekordfart, og reinnlegges igjen. Og det krangles om hva som er årsakene. For liten sengekapasitet på sykehuset eller for travle fastleger som legger inn for mye? For få leger eller for mange syke? I Dagens Medisin i dag skriver de at sykehusleger blir ineffektive fordi de må gjøre sekretæroppgaver. Ute i kommunene sitter fastleger og føler seg som sekretærer for sykehusene.

Lampene lyser rødt og systemet er overbelastet. Jeg er bekymret for den kursen helsevesenet har nå. Det trengs en kursendring – løsningen er ikke å trykke gasspedalen i bunn, det er å finne bremsa. Befolkningen må læres opp bedre hvordan helsevesenet skal brukes, slik at legene kan få brukt tiden sin mer på de som trenger det mest. Og legene må få ryggdekning slik at de kan fortsette å være portvoktere og si NEI til unødvendige undersøkelser.

Også skulle vi kanskje brukt litt mer energi på å finne ut hva som er viktig for å holde folk friske der ute i samfunnet, slik at det ikke trenger gå til doktoren så ofte.

 

 

 

Reklamer