Alle primærleger i Norge har vendt seg mot grunnkursenes Mekka – Bodø – med jevne mellomrom. Ikke at spesialisering i allmennmedisin eller samfunnsmedisin har noe religiøst over seg, men fordi Nordland Legeforening, ved kommunikasjonsrådgiver Tove Myrbakk og kurskoordinator Lena Stemland, driver stort som kursarrangør. Og jeg fikk nok en gang lov til å ta turen nordover. Denne gangen for å snakke om blant annet salutogenese og reorientering av helsetjenestene.

Skjermbilde 2016-04-22 kl. 08.39.44
Vi må øke innsatsen lengre opp i helseelva!

Jeg sitter på flyplassen og tar inn over meg en ny erfaring: Å holde et foredrag som varte i 1,5 timer. Å ha siste innlegg på slutten av en lang dag kan være en utakknemlig oppgave. Men jeg tror det gikk tålig bra, ingen sovnet (ikke såvidt jeg kunne se i allefall).

Jeg blir litt utmattet av å holde foredrag, både fordi man har forberedt seg for godt, er stresset fordi man vil så gjerne det skal bli bra, at man stod opp klokka fem, og for at selve jobben med å formidle et budskap krever mentale anstrengelser.

Jeg skulle si noe om folkehelsearbeidet lokalt, nasjonalt og internasjonalt. En time går raskt… Målgruppa var 46 fastleger fra hele landet, samlet for å ta ett av fire obligatoriske grunnkurs – denne gangen under overskriften «Grunnkurs C, forebyggende medisin».

Det er kanskje ikke derfor man søker seg inn på medisinstudiet, for å drive forebyggende medisin…? Det er mange elementer fra folkehelsearbeidet som berører fastlegene, og vi trenger fastlegenes innspill til samfunnsutviklingen. De tar pulsen på befolkningen på en måte som ingen andre gjør det.

Tidsmessig bommet jeg som vanlig, og var – som vanlig – alt for ambisiøs med alt jeg hadde lyst å meddele. Jeg som har lest om publisering og formidling og i teorien vet hva som kjennetegner et godt foredrag! Men det skyldtes, i alle fall delvis, at det ble dialog i salen, med fastleger som kanskje i bunn og grunn opplever hverdagen som travel, og kanskje med for lite rom til å ha en salutogen tilnærming til pasientene i sitt kliniske arbeid.

Jeg tror mange fastleger skulle ønske de fikk bedre mulighet til å jobbe litt mindre som reparatører, og litt mer som kyndige medisinere, med mer fokus på hva som gjør folk syke og hva som holder dem frisk – ikke bare hva vi skal gjøre når diagnosen er satt. Men systemet er ikke rigget godt nok for dette. Stykkprisfinansiering motarbeider helhet og grundighet.

Spesielt artig var det at tromsølegen Jorid var der, ettersom jeg refererte til «Tromsømarkaprosjektet». Jorid var hun som gikk raskere på ski til jobb enn han som tok taxi! Se episoden i «Puls» på denne linken om du vil.

Det ble en god debatt rundt strategier i folkehelsearbeidet; omgivelsesstrategien, atferdsstrategien og høyrisikogruppestrategien. For å nevne noen. Frisklivssentraler er bra å ha, men er det folkehelsearbeid? Snarer individrettet sekundærforebygging. Eller selektiv, om du vil. Begrepene er mange.

Jeg ser verdien i det å undervise. Det er en lærerik prosess også for den som skal lære vekk til andre. Og dette ble et spennende skjæringspunkt mellom fokus på individ og befolkning, klinikk og samfunnsmedisin. Jeg ble truet med at jeg må komme neste år også. Valfarten fortsetter til Mekka fortsetter, og Scandic og Radisson vil nok fortsette drakampen om Lena og Tove som kunder i lang tid framover.

Barneidrettens forbannelse (grunnlag for mitt første oppdrag i Bodø)

Aktivitetsvennlige nabolag gir helsegevinst (omgivelsene stimulerer til aktivitet)

Skal sykehusene drive med forebyggende og helsefremmende arbeid? (ja!)

Reklamer