NOEN TANKER OM BARNE- OG UNGDOMSIDRETT… I ET FOLKEHELSEPERSPEKTIV!

Jeg ser på TV, det er toppidrett på alle kanaler. Alpint, langrenn, kombinert, håndball, fotball, fotball, fotball. Idrettens maskineri kverner hjemme i stua mi, bedriftslogoer lyser mot meg uansett hvilken kanal jeg velger. Det er ingen tvil om at dette er milliardindustri der utøverne er brikker som skal bringe inn pengene – gjennom å underholde oss. Utøverne presser seg til det ytterste, er noen for gode tenker vi med en gang på doping. Det er stort press på de som er inne i karusellen om å ikke falle av, det er vinn eller forsvinn, der vinnerne hylles og taperne glemmes.

Og jeg lar meg underholde, med gode norske prestasjoner i skisporet, Lund-Svindal raser fra de andre, Hødd vinner uforståelig over TIL i cupfinalen, Chelsea og Manchester City kniver om nok en seier på Stanford Bridge. Samtidig kjenner jeg at jeg er lei. Det har blitt for mye, og jeg har lyst å sette foten ned og skrike ut «NOK!!!». Nå slo jeg av TVen, det fungerer her og nå. Men det er ikke til å komme bort i fra: Samfunnet vi lever i er fullstendig hjernevasket med toppidrettshysteri. Jeg mener det helt seriøst, og jeg synes ikke det er bra. Det gir oss feil fokus. Alle vil på toppen av pallen. Idretten har blitt for mye industri, for mye penger, for mye snusk under bordet, for mye doping, for mye kampfiksing. Det er stor status å være god i idrett, og vi foreldre vil jo at ungene våre skal stå på toppen av pallen. Derfor må vi være bevisste på: Hvordan driver vi vår barne- og ungdomsidrett?

For det har blitt for mye fokus på å fange opp talenter, tidlig, på å toppe lagene, på å spesialisere ungene lenge før de er ferdig med barneidrettsårene (opp til 12 år), for mye alvor i barne- og ungdomsidretten, for mye vinn eller forsvinn, for mye av spesielt fotball – som er rundt oss på alle kanter. Ungene blir pepret med fotball hver eneste dag, og det nytter ikke forsøke bremse det slik det er nå.Jeg har i utgangspunktet ingenting mot fotball, jeg har spilt fotball selv i hele barndommen, jeg har 3 gutter som spiller fotball, og jeg liker godt å se en god kamp på TV. Men det har jo tatt helt av og blitt rene galskapen med så mye penger det er i bransjen nå, og så mye fokus denne ene idretten får. På TV, i avisene, på internett, FIFA på X-box, alle kanaler på Altibox og TV2 – ingen andre idretter er i nærheten av å få så mye fokus som fotball. Og det koster massivt med penger, tenk på hvor mange både barn og voksne som går rundt med supporterutstyr som koster 1000-vis av kroner hvert år, gjerne 600,- per drakt. Og nå får du kjøpt fotballsko i sterke farger til over 2000 kroner, med GPS-sporing.

Det er et jag. Foreldre tilbringer timesvis i bilene for å skysse ungene til treninger flere dager i uka, gjerne på en annen plass enn der ungene bor, fordi de lokale lagene forsvinner ved overgang fra 7-er til 11-er fotball når barnefotball (6-12 år) blir til ungdomsfotball (13 -19 år). Familier flytter fra mindre steder til byene for at ungene skal få satse i en av byklubbene. NFF har gjort en god jobb og lagt til rette for at det finnes ballbinger i hver krok i landet, og kommunene bruker mye av ressursene sine på å bygge kunstgressbaner. Det er lagt ekstremt godt til rette for at svært mange barn skal kunne spille mye fotball. Problemet er at det er en karusell som spinner rundt der norske topplag er nødt til å utvikle egne toppspillere for å henge med i konkurransen med andre norske topplag og internasjonalt. Klubbene satser nå på å henge billige spillere fra Afrika, og/eller å utvikle egne talenter. Topplag har talentfabrikker der de «støvsuger» det lokale marketdet for talenter. Talentfabrikkene er gjerne A/S drevet av hovedsponsorene til toppklubbene, og det er mye penger i bildet.

Og denne satsingen får også konsekvenser for breddeidretten i distrikts-Norge. For å klare å henge med råkjøret som byklubbene kjører, begynner også klubber/idrettslag i distriktene å spesialisere ungene tidligere og tidligere. Fotballag startes opp helt ned i førskolealder, og det er få som er kritiske til at fotball er helårsidrett i for tidlig alder. Ungene selv tilegner seg holdninger der de sier «jeg skal satse kun på fotball», og velger dermed bort alternative idretter fra de er ganske små. Fotballklubber ledet av «fotballfolk» har gjerne kun ett fokus, og det er at flest mulig skal spille mest mulig fotball. Og foreldre blir lokket og gjør alt for at nettopp deres barn skal bli «utvalgt» på talentfabrikker og båret fram som en av de heldige som tilgodeses med store ressurser.

Problemet er at dette skaper en trend der færre og færre barn får en allsidig og variert inngangsport til et langt liv som aktiv i idretten. Spesielt i byene kan det virke som fleridrettslagene er en saga blott, og at barna spesialiseres inn i en bestemt idrett alt for tidlig. Med ambisjoner fra foreldre og trenere om å utvikle nye toppidrettsutøvere, som skal spille på A-laget og kanskje bli proff i England. Og proffene blir jo faktisk yngre og yngre, det er nesten ikke uvanlig med 16-åringer i Premier Leage lengre. Jeg leste nylig om et fotballag fra byen her bestående av 11-åringer som var så gode at de måtte spille i 12-13-års serien, og at de måtte til utlandet for å matche seg mot utenlandske lag. 11-åringer! Hvor skal dette ende? Det neste blir vel at unger kjøres inn på treningssenter med personlige trenere… Om det ikke allerede er et faktum?

Frafallet fra ungdomsidretten er enorm, og det er et stort folkehelseproblem. Det mener også Norges Idrettsforbund i en kommentar til Idrettsmeldingen (stortingsmelding 26: (2011-2012): Den norske idrettsmodellen); «NIF ser at økende spesialisering i barneidretten i kombinasjonen med en tidlig start, kan være en årsak til at ungdommer rett og slett går lei aktiviteten» (les hele kommentaren her).

Jeg mener en del av dette problemet består i at det bl.a. er for ensidig satsing på fotball. Det er kanskje ulikt rundt i landet, men på Vestlandet står fotballen usedvanlig sterkt. Svært mange føres inn i fotball i lav alder, de får aldri prøvd seg nok i andre idretter, og når de som 15-16-åring erkjenner at dette råkjøret klarer jeg ikke være med på, så har de ingen andre føtter å stå på. De faller ut av idretten, og forblir inaktive. Overvekt og fedme blant barn og unge må tas på alvor, og idretten må stikke fingeren i jorda og ta stilling til hvilket fokus vi ønsker å ha. Driver vi barne- og ungdomsidrett for å utvikle toppspillere/utøvere, eller gjør vi det for å gi ungene et godt og aktivt liv – ikke bare til de er 16-17 år gamle, men til de er 30, og 40, og 50 og 70? Vi mister alt for mange i ungdomsidretten nå, og problemet starter allerede i barneidrettsårene når vi tror vi gjør barna en tjeneste ved å spesialisere dem tidlig. Og det fortsetter når det blir for mye alvor og voksen-premisser i ungdomsidretten. Det blir vinn eller forsvinn, og dessverre er det flest som forsvinner. Og barna går glipp av mye i den viktige motoriske gullalder (ca 6 – 12 år).

Derfor: Det bør satses på fleridrettslag der de ulike gruppene samarbeider om å utvikle allsidige tilbud, med Idrettsskoler som den viktigste arenaen for allsidig læring i alderen opp til 10-12 år. Fra 12 år kan ungene begynne å spesialisere seg, men de må få velge selv hva de ønsker å satse på. Det er vår jobb som voksne å  sørge for at de faktisk har et valg. 

Jeg har verv i sportslig utvalg i vårt lokale idrettslag, og det gleder meg å se at vi klarer å samarbeide på tvers av gruppene våre om de samme ungene. Vi har bl.a. en Idrettsskole som vi har skjermet, dvs. ingen fotballag eller andre tilbud får ha trening samtidig som Idrettsskolen har sine tider. Idrettsskolen er for aldersgruppen 3-10 år. NIF har eget opplegg med Idrettsskoler, og vi får støtte hvert år for å kjøre denne modellen. Ungene har turn/trampett, innebandy og friidrett som hovedtema ila året. Vi har også fått til godt samarbeid mellom fotballgruppa og innebandygruppa (som er de største gruppene våre nå), der vi passer på at ingen treningstider kolliderer, og trenerne oppfordrer ungene til å delta i både fotball og innebandy. Vi må fortsatt jobbe med å gjøre Idrettsskolen «kul nok». For det handler mye om hva ungene synes er kult.

Må vi til slutt gi tapt mot spesialiseringens hysteri – for å oppfylle kravene fra barn og voksne, i den tro at det er tidlig spesialisering (barneidrettens forbannelse) som er det beste?

Jeg håper ikke det – og jeg tror det er mange som har de samme tanker rundt dette, men som kanskje ikke tør si det høyt. Og heldigvis har vi retningslinjer å forholde oss til, ikke minst gjennom Idrettspolitisk dokument fra NIF.

Reklamer